Del artikkelen min, ba journalisten

Å dele videre noe av det vi synes er bra, er noe av det fine med sosiale medier. Men vi vil da helst gjøre det av egen fri vilje. Å gi folk kred er hyggeligere når de ikke ber om det.

Her om dagen sendte en lokal journalist, som hadde skrevet en artikkel om Stavanger kommune i avisen hun jobber i, en epost til en i Kommunikasjonavdelingen i kommunen med oppfordring om å dele artikkelen hennes på Facebook og Twitter.

At journalister facer og twitrer med lenke til sine egne artikler er vanlig. At de ber kommunikasjonsfolk i kommunen delta i markedsføringen av stoffet deres  er mer uvanlig.

Redaktør Lars Helle i Aftenbladet sier til Journalisten, med henvisning til sin tid i Akersgata, der han sovnet og våknet med opplagstallene, at journalister må lære seg å tenke mer kommersielt. Her har han vel en som prøver å leve opp til det.

Det finnes mange grunner til at folk deler videre det de leser. Noen like ganske enkelt stoffet, andre liker skribenten. Blant barn og unge er like-presset stort. Man liker for å holde seg inne med de uformelle lederne, uavhengig av hva man synes om både person og det som publiseres. Kanskje ikke bare barn og unge har det slik.

Journalister har mye makt, også uformell makt. Ganske mange synes faktisk møter med journalister er ganske skummelt. «Du vet aldri hva de henger seg opp i, hvordan de oppfatter det du sier, hva de skriver.» Jeg synes ikke journalister skal be oss om å dele deres stoff i sosiale medier. Ikke fordi vi ikke vil gjøre det, men fordi det kan oppleves som en oppfordring om å gjøre journalisten en tjeneste. En naturlig tanke kunne vært: Hvis jeg deler hennes/hans stoff mange nok ganger, blir han/hun vennlige innstilt til meg da?

La oss dele god journalistikk, ganske enkelt fordi det er god journalistikk, ikke fordi journalisten ber om det. Vær selvstendig og uavhengig og profesjonelt objektiv overfor journlisten, og forvent det samme tilbake.

Publisert i Journalisitikk | Merket med , | Legg igjen en kommentar